Sett deg små, overkommelige mål så du opplever mestring og får gode følelser som gir deg lyst til å prøve igjen. Dette gjelder både foreldre og voksne. Alt for mange tar for hardt i med en gang, og så gir de opp.

Tenåringsjenta mi er som en fugleunge. Hun hopper ut av redet og flyr uten å se ned. Skal jeg tørre å la henne falle? Vil hun komme seg opp igjen selv? Den lille jenta mi som avviser, krangler og kjefter samtidig som hun sover med kosedyr i sengen.

Mor til “Daniel” er fortvilet, rådvill og redd. Sønnen går ikke på skolen. Fortvilet over mangel på hjelp. Rådvill fordi ingen vet hva som kan hjelpe. Redd for hva det skal bli av sønnen hennes.

Har du ungdom i huset som tar “ulure” valg, sliter med motivasjonen og “sklir ut” på skolen?

Hvordan klare å nå inn?

Gi ungdommene ansvar i passe doser. Ansvar som hun kan klare å ta, men som hun kanskje må strekke seg litt for å mestre. Ved å erfare at hun mestrer det som virket litt for stort, vokser troen på seg selv og sin egen kapasitet. Vis at du har troen på ungdommen din!

«Morten, 21 år, var passiv og manglet selvtillit. Vi vurderte å kontakte psykolog men følte ikke at det var det rette. Vi mente han trengte en motivator mer enn en psykolog. Han har fått tilbud om å snakke med psykolog tidligere, men det ønsket han ikke selv. Vi så at han trengte hjelp til å se hvilke positive egenskaper han egentlig har, og bygge videre på de. Bygge selvtillit.

Selv om kriser er vonde og slitsomme, kan de føre til nye veivalg i livet. Kriser kan utløse refleksjon og handlekraft- “sånn kan jeg ikke ha det- dette må jeg gjøre noe med”. For mange ungdommer og foreldre er det nettopp krisene, når livet topper seg, at de får motivasjon til å søke hjelp som kan gi en lettere hverdag fremover.

Lurer du på om du burde få hjelp til å snakke om noe som er vanskelig i hverdagen din?

Det er ikke så lett å vite om det er på tide å be om hjelp, om dette er noe som kommer til å gå over av seg selv, eller om det er noe jeg bare må tåle, at det er sånn livet er liksom.

Hvordan hjelpe ungdom å ta store valg? Skal jeg studere? Hva da? Hvilken skole/linje skal jeg velge? Skal jeg flytte eller bo hjemme? Valget kan virke for stort og alvorlig. Hvordan kan foreldre hjelpe å rydde i tanker og spørsmål?

Hva ønsker de unge av foreldrene når de har det kjipt og strever i hverdagen? Hvordan kan foreldre hjelpe og støtte de på en god måte? Kanskje ikke på den måten du tror….