Hjelp, sønnen min klarer ikke å gå på skolen!

I forrige uke hadde jeg en lang samtale med «Hilde» mor til «Daniel» på 15 år  som strever med å gå på skolen. Han har vært mye av og på skolen i flere år. Noen perioder har det gått litt bedre med han, men denne høsten har det vært helt stopp. Nå er han ikke på skolen i det hele tatt. 

Frykten for å bli meldt til barnevernet.

Mor er fortvilet, rådvill og redd. «Jeg føler meg så hjelpeløs, det er helt jævlig.» Skolen sier jeg skal presse gutten min til å gå på skolen, men det kjennes så feil. Jeg gjør som de sier men det fører til at han starter hver  dag med nederlagsfølelse. Han kler på seg og prøver å gå, men sier at han ikke klarer, og det tror jeg han på. «Jeg klarte det ikke i dag heller». Jeg er så usikker på hva jeg kan gjøre og ikke, for jeg er redd for at skolen skal melde meg til barnevernet hvis jeg ikke gjør som skolen sier. 

Hvor mye skal jeg presse han?

Skolen sier at jeg må ta fra han internett, presse og pushe han til å gå på skolen. Hvis jeg skrur av nettet hjemme blir han helt fortvilet og sint. Jeg skjønner at jeg må sette grenser for han, men grensene må kjennes riktige, ellers orker jeg ikke å stå i de. Det kjennes ikke riktig å straffe han med å ikke ha tilgang til internett på dagen når han ikke klarer å være på skolen. Han er jo hjemme fordi vi voksne ikke klarer å hjelpe han, ikke fordi han ikke vil på skolen!

Det er så lite hjelp å få!

Jeg roper om hjelp, men alle kontorer og instanser jobber så tregt. Jeg kontaktet PPT for to uker siden og ba om hjelp igjen, men vi har fortsatt ikke hørt noe fra dem. Jeg blir mer og mer stresset for hver dag som går. «Daniel» går i 10 klasse, og dette skoleåret er ekstra viktig. Da blir 2 uker uten svar veldig lenge. Jeg har bedt om henvisning til BUP, men PPT og fastlegen sier han ikke trenger det uten at de har så mye annet å stille opp med. Skolen bidrar med en miljøarbeider noen timer hver uke, men ellers vet ikke de heller hva de skal gjøre for å hjelpe han. Det er så lite hjelp å få. Daniel gikk hos BUP for et par år siden, men han nektet å si noe. BUP sa at de måtte avslutte behandlingen fordi han ikke var motivert og at de dermed ikke kom noen vei. 

Hva tenker du er «Daniel» sin største utfordring?

Han er i en vanskelig alder. Han er veldig redd for å skille seg ut. Han er redd for å stå foran i klassen og være i store folkemengder. Jeg tror han synes det er vanskelig å være sosial utenom på nett. Der er han kjempesosial. Jeg hører at han skriker, roper, ler og brøler når han spiller med onlinevennene sine, men det er helt umulig å få han ut av døren og ut i den fysiske verdenen.  Koronahjemmeskole var helt topp for han. Da var det ingen som maste om at han måtte ut av døren. Så jeg tror hans største utfordring er at han synes det er vanskelig å være sosial, og at han dermed unngår alt som innebærer å treffe andre mennesker «live».

«Daniel» har blitt veldig lat og bedagelig

I tillegg til at det sosiale er en utfordring, er det også et problem at han har blitt veldig lat og bedagelig etter å ha sittet mye foran skjermen over flere år. Han beveger seg ekstremt  lite. Vi har tilrettelagt mye i hverdagen for å prøve hjelpe han gjennom dagen. Han får f eks spise middag på rommet sitt alene, han slipper plikter hjemme og han bidrar lite inn i familien.   Vi forventer egentlig veldig lite av han. Det har nok gjort at han har blitt ganske bedagelig og sær. Han elsker å få sitte på rommet sitt i fred og spise, spille og kose seg. Da har han det bra, sier «Hilde» og ler litt. 

Forferdelig å se at han velger vekk venner

Det virker som om han velger vekk de få vennene han har i nærmiljøet sitt. Når noen har tatt kontakt og spurt om han skal være med ut, så har han sagt nei. Han prioriterer heller  å sitte inne og spille med onlinevennene. Det er ganske vondt og frustrerende å se på. Jeg skulle ønske at han valgte å bli med kompisene ut i stedet, men han nekter. 

Ønsker å gå på skolen, men klarer det ikke

Jeg vet at «Daniel» ønsker å gå på skolen. Han kler på seg på morgenen og prøver å gå, men kan bryte ut i gråt og si at «jeg vil jo være med de andre, men jeg får det ikke til. Jeg får meg ikke til å gå bort på skolen». Det er fryktelig trist å se hvor vanskelig dette er for han. Jeg vil så gjerne hjelpe han, men jeg vet ikke hvordan.

Hvordan har du det nå?

Jeg er så utrolig sliten. Jeg vil bare at barnet mitt skal ha det bra, men vet ikke hva jeg skal gjøre for å klare det. Jeg kjenner veldig på presset fra skolen, fra lærerne. Hva tenker de om meg som mor? Er jeg ikke en god nok mamma? Jeg er så redd for at det ikke skal ende greit for han, at han ikke skal få venner og innhold i livet sitt. Det kan virke som om han har gitt litt opp nå, og det gjør meg redd, men JEG kommer aldri til å gi opp han og  denne kampen.  Det er barnet mitt vi snakker om!

Tips til hva «Hilde» kan  gjøre?

Skryt av det du synes skolen gjør bra. Det er mange foreldre som har komme på kant med skolen, og det gjør samarbeidet vanskelig. Det går  til syvende og sist bare utover barnet ditt. Jobb for å få en god tone med lærere og ledelsen selv om det kanskje innebærer å svelge noen kameler. 

Gi for eksempel tilbakemelding på at det er helt topp at skolen har koblet på en miljøarbeider som tar med seg «Daniel» ut på tur. Han er veldig motivert for disse turene. Da spretter han raskt ut av døren. Det sier veldig mye om at han er motivert til å gjøre det som virker overkommelig for han. Dette er en fin måte å øve seg på å være sosial og å være i aktivitet igjen. Det er lettere for han å øve på ubehagelige situasjoner når det ikke er i skolesetting. Nå har skole blitt så betent for han, at han havner i panikksonen med en gang det er snakk om skole. 

Vær samtidig tydelig på hva dere trenger av hjelp. Si at «Daniel» trenger hjelp til å sette ord på hva som er vanskelig for han, og få hjelp til hva han kan gjøre i de vanskelige situasjonene for å mestre de. Nå unngår han alle situasjoner som er vanskelige, og det bare forverrer situasjonen hans. Forklar at dere trenger hjelp til hvordan snu denne tankegangen så han tør å øve seg litt og litt på det som er vanskelig. Nå har han blitt så utrent i å være i den fysiske verdenen, at han trenger hjelp til å koble seg på igjen. 

Forklar for skolen, PPT og fastlegen at det virker som om Daniel har fått mye unngåelsesatferd, og at det kanskje er hans største utfordring nå. Det at han unngår alt som er krevende og kjedelig hindrer han i å gå på skolen siden skole både er krevende og kjedelig til tider. Fortell at  dere  foreldre har fått tips og råd av Ungdomsmentor om hvordan dere kan hjelpe han til å begynne å øve på å gå ut av komfortsonen i små, overkommelige steg. Jeg ville VELDIG gjerne hatt samtaler med “Daniel”, men det har ikke latt seg gjøre siden dere bort på en helt annen kan av landet og han ikke har vært villig til å delta i onlinesamtaler.

Det er veldig viktig at dere voksne rundt han hjelper han i gang igjen. Han må øve seg på å gjøre kjedelige ting, være i aktivitet, være utenfor huset, møte situasjoner og personer som kan skape ubehag hos han I OVERKOMMELIGE DOSER  SÅ HAN FØLER HAN MESTRER DET. Forklar at han må ut av komfortsonen sin for å klare å komme seg tilbake på skolen igjen. Det er der ute endringene og utviklingen han drømmer om skjer. Forklar at komfortsonen hans nå har blitt veldig liten. At det nå er få ting som er enkelt og overkommelig for han. Kanskje bare å være hjemme og spille. Forklar at dere kan hjelpe han med å utvide komfortsonen sin hvis dere bare øver i små steg så han føler at han har kontroll.  Da vil det bli lettere å gå på skolen og være en «normal» ungdom som han drømmer om. 

«Daniel» må øve seg på å bli stilt krav til. Det er for eksempel ingen grunn til at han ikke skal gjøre noe skolearbeid hjemme når han ikke er på skolen. Det er bare latskap og ikke frykt. Han kan også få praktiske oppgaver hjemme.  Bli med dere ut på ærend, gå tur, øve seg på å handle i butikken, kjøre kollektivt, bestille mat selv på kafè,  be betjening om hjelp i butikker. Kanskje sammen med deg i første omgang og etter hvert alene. Men husk i små, overkommelige doser. Du må lokke han i gang i små små steg.  Han trenger å oppleve mange små seiere for bygge selvtillit og få tro på at han kan klare andre ting enn å sitte hjemme og spille. 

Minn dere selv om  at «Daniel»  drømmer om å kunne være ute med kamerater, gå på skolen som alle andre, være i aktivitet, ha en kropp han trives med, og spille kun fordi han har lyst til det, og ikke fordi han ikke klarer å gjøre noe annet. 

Stell pent med deg selv som mor så du har overskudd til å være tålmodig og raus med gutten din. Det trengs!

Lykke lykke til, hilsen Ungdomsmentor Anne Marie💚

Lurer du på om du eller dere kanskje har behov for hjelp enten med ungdomscoaching/ foreldresamtaler eller begge deler?

Ta kontakt i dag for en uforpliktende samtale!